To tog i natten

Hol historielag har to oppgaver, i det minste. Den ene er å dokumentere så godt som mulig historien til Hol kommune i hvigaste forstand. Det gjør de på diverse måter. Den andre, som er minst like viktig, er å formidle, altså fortelle historien vi har. Det hjelper veldig lite at tre personer vet veldig mye, hvis flere tusen vet lite. Så derfor er det om å gjøre og formidle. Og det vi gjør her kvelden, er en formidlingskveld. Vi jobber i lokalrådene en del år, og av og til en heldig.

Før i laget tidlig i 90-tallet, et program om Breifoss-ulykka. Og alle de som var med meg da, og lese intervjuet, de har gått ut av tiden for lenge siden. Men programmet er her, og det er det jeg skal spille til ATO med en liten stund. I tillegg har vi i kveld besøkt tre syke som står Breifoss-ulykka nær. Det er Espen Rostrup Nakstad, det er Olav Ellingsen ifra Auland, og Aud Gevsen ifra Hål. De skal fortelle sin historie etter at vi har kjørt lydklippet.

Og hvis det sitter noen i salen som har et forhold til denne ulykka, som de gjerne vil formidle, så er det hjertelig velkommen til det. Vi dokumenterer kvelden med filmopptak, som blir lagt ut på YouTube når solen kommer. Så da kan jeg si det til deg som ikke har kommet hit i kveld, at det er mulighet til å titte der. Også en form for dokumentasjon i 2024 å bruke YouTube. Ja. I lydinnslaget som starter ganske snart, så vil vi møte Gunda Aslegard, Gunda Aslegard Kartevoll.

Jeg var så heldig at hun var fortsatt i livet, som det eneste til deg som hadde vært involvert i ulykka. Vi møter Randi Flutu, som ikke direkte var involvert, men som var datter til banebokter Ole Flutu, og som var på besøk hos faren sin på Breifoss, denne her felden og natta, for hun skulle ha barnedåp dagen etterpå. Hun møter meg. Vi møter Magnus Foss fra Linn. Vi møter Nola Nilsen Rygg, Sverre Reime og Knut T. Seim. Alle de har gått ut av tiden, men heldigvis så finnes lyden.

året er 1944, daton 27. februar, og det er sent om kvelden. Fra jernvannstasjonen i Bergen rullet tog nummer 1428, et ekstratog ut fra området med mål Oslo. Toget har ti tankvøgni med høg eksplosivt brennstoff, som den tyske operasjonsmakten sårt treng. Det er også plassert fire dekningsvøgni, to fylt med sildedunker og to tomme godsvøgni. Et kjempestort lokomotiv dreger det hele, som til sammen veger 460 tonn.

Fra Oslo Østbanestasjon startet de lag samtidig det vanlige nattoget til Bergen, med både tyske og norske passasjerer ombord. Da de norske passasjerene er plassert fremst i toget, disse passasjerene virker som gissla mot norsk sabotasje til toget. Tyskerne rekner med at det ikke vil være gjort sabotasjehandlinger som gikk mest utover nordmenn. De tyske passasjerene er plassert i de bakerste vøgnene. Turen fra Bergen går som den skal.

Togsøtte har delvis tysk materiell med innviklet luftbremse, som ikke alltid er like veldig godt ved likeholdet. Det hadde ikke tyskerne tid til. Det er om lag 4 minusgrader, klart og fint vintervær, og togi både fra Bergen og Oslo kjører med sløkte lys på grunn til blendingsforskriften. På Voss er det skiftet til mannskap. Et mannskap bestående til hallinga tek over. Lokomotivfører Olav Fossgård fra Gjeilo, fyrbøter Olav Vestheim fra Ål, og konduktør Kåre Kartevoll, også fra Ål.

Kåre Kartevoll har med seg forloveten sin, Gunda Aslegard, fra Skurdalen. I det fine vinterværet, med måneskinn over Vidda, går turen kjapt og greit mot Finse. Det er en rutinemessig stopp for å ikke bære styrare mot herlefell. Her er det en del fall på banestrekningen, og lokfører Fossgård bremser rutinemessig for å halde farten på det normale nivået. Alt virker som det skal.

Fossgård slipper bremsen, da han kommer til en 11 kilometer lang rett strekke langs Ystervatten forbi Ystervåse stasjonen. Her er ikke bremsing nødvendig. Vinternattet har vært avskillig kaldere siden toget startet i Bergen, da 4 minusgraderne der har nå vært etter 29 minusgrader. Så tek den bratte nedkjøringen fra Ystervåse til Gjeilo til. Fossgård dreger bremsen at, og får melding om at bremsen på tankvognen ikke virker.

Bremsen på andre vognene virker som de skal, men det er ikke nøkt til å redusere farten på toget. De prøvde på alle mulige måter for å prøve å få bremsen til å virke, men det virket ikke. Så nærmest ved Gjeilo tenkte jeg på hvordan dette kom til å skje. Jeg skulle jo inn i Spor 2, og jeg skulle ut av Spor 2. Det er jo skarpe overganger, korte og skarpe overganger. Så da jeg skulle ut igjen, så regnet jeg med at dette lokomotivet ville velte og komme ut i veggen der ved Handelslaget.

Og helgenskapen den tiden som lå rett ned, for det var kirker låget der. Så det er jo fant ut at det var beste de kunne gjøre. Det var ikke noe å gjennomreise, så de hoppet til, til lokomotivet, mens de kom inn på Gjeilo-stasjonen, litt overfor det. Jeg kan tenke meg opp ved Gjeilo-hotellet. Men jeg hoppet av der. Og bak i vogna bak der var det konduktører Kåre Kartevoll som var sjef bak der. Han ante jo ikke at disse lokfølka hadde hoppet, så han skjønte jo også at det var noe gale.

Og han hadde blant annet sin forlovede med seg i vogna. Han beordret henne til å legge seg ned i vogna, og så skulle han prøve å gå fremover og se om det ikke satt noen bremser. Så langt det sverre reimer. Ombord på toget var altså Gunda Aslegard, den gongen forlovet med Kåre Kartevoll, konduktøren på godstoget. Hvor fortellte egentlig Kåre om alvorlig situasjon? Og når fikk du, Gunda, første gang misnakket om at noe gale var i ferd med å skje? Nei, det begynte da vi kom et stykke i all.

Forbi Ustavslet. Da merket vi jo farten, det ble jo vildere og vildere. Ja, hva tenkte du inn i disse øyeblikkene? Nei, jeg tenkte at dette er slutten. Og det er merkelig når man er oppe i situasjonen. Han lever i sjokk tilstand, så han... Ja... Jeg vet ikke, jeg tenkte ikke så mye, jeg bare tenkte at dette der går ikke bra, det sa han. Ja, hvor mye fortalte egentlig Kåre om alvorlig situasjon? Ja, han informerte jo ikke noe annet enn det at dette der, det var... det var...

da hadde jo de på lokomotivet hoppet av. For de hoppet av overfor Gjeilo, hvis de ikke husker feil. Og så suset det forbi Gjeilo sentrum, og vildere og vildere. Så sa det at jeg skal legge meg på gulvet, og så legge meg mot kjørreretning, spenne mot veggen i kjørreretning, så ikke bli kastet av gårde. Og det gjorde jeg jo. Han gikk jo ut, og han hadde gitt meg beskjed, han gikk ut og krabbet fremover utenpå tankvognene. Hadde han ikke vært så sprek idrettsmann, så hadde han jo aldri greit det.

Det var 29 kuldegrader, og det var isa. Kryssingen mellom nattoget fra Oslo og godstoget...

Fra Bergen skulle vanligvis foregå rutinemessig på Geilo-stasjonen. Og der var det Rolf Dahl Mikkelsen som hadde vakt for Tell Sverre Varheim. Og det var Rolf Dahl Mikkelsen som hadde nattevakt på Geilo-stasjonen denne natta. Og han hadde jo vært ute i god tid om natta for å legge toget igjen klart. Det var alltid sånn på Øyvind at de la til toget igjen klart når det gjaldt kryssinger, for der skulle det ene toget gå i spor 2 eller andre i spor 1.

Så han hadde vært ute og lagt klare deler togene i og med at det godståget Væstra skulle kjøres spor 2 inn på Geilo-stasjonen. Og vanligvis så skulle det komme noen minutter før nattoget fra Oslo kom. Dette hadde han gjort, og dette nærmer seg tre tider. Og han satt inn på kontoret og ventet på at togene skulle komme. Det var jo ganske bra meldt i rute både Væstra og Østfra. Og plutselig høttet han rekt ut av veggen.

Og det tok litt tid før han kom ut, for på den gamle stasjonen var det flere dører å gå gjennom før han kom ut. Han kom ut på plass, men det suset godståget Væstra forbi i full fart og ikke stoppet på stasjonen. Han skjønte rett og slett at dette måtte være noe galt. Og flaug inn på kontoret og begynte å tenke hva han skulle gjøre. Så regnet han kom på i fart av det med at han måtte prøve å ringe til Breifo svoktebolig. For der var barnefar med Fluto som bodde den tiden.

Men da jeg forvekket en mann i den vokteboligen i lærermittallet var det ikke akkurat så greit den tiden, for det var ikke sånne telefoner som det er nå til dags, men det var signaler til den retningen. Men om siden så fikk han nå liv i Fluto da han kom i telefonen. Og Rolf Dan Mikkelsen fortalte at godståget over at det hadde passert Gjøyl var redd for at det ikke fikk stoppet. Man ville prøve å komme seg ned i Kjennegangen for å stoppe nattoget østfra.

Ja, det skulle Fluto prøve på før han fikk sagt meg. Så kom godståget rasende forbi boligen og forsvant. Hvor er kartovold heldt fram med å kratere langs vøgnen? Og fikk sett på håndbremsen på fem togøvne. Men det gjørte ikke stort. Farten den fortsatte å auke og auke, og det barst nedover mot ål. Frål var nattoget til Bergen, melte i rute. Og kartovold skjønte at katastrofen den var uundgåelig. Bak i toget i konjunkturvøgnet lå forloveten Gunda Aslegard fra skuleren.

Jeg husker den dag i dag, jeg så Gjøyl og sentrum bare som det for forbi slik at jeg så ikke klart noen ting. For det var den farten. Du var ganske sikker på, Gunda, at dette var den siste toreserien? Ja, det var nok det. Randi Fluto bodde i vokteboligen ved Breifoss. Svigerfar til Randi var banemester, og Randi skulle noen dager etterpå ha barnedåp for sin første sånn i Hol Kyrkje. Slik opplevde Randi disse dramatiske minutter før kollisjonen.

Noen netter før hadde den telefonen ringt, og da var det sprenging av et eller annet, en overgang eller et eller annet litt lenger nede i dalen. Og det husker jeg ikke datum, men det var i hvert fall ikke mange dager før dette. Men når telefonen ringte denne natta, så voknet jeg jo med en gang. Han stig for ikke i telefon. Og jeg skjønte jo med en eneste gang at nå var det noe gærlig igjen. Og mens han snakket i telefon, så sto jo jeg opp i torsenga.

Så det kunne jo umulig tatt veldig lange tida også. For da jeg sto i glaset og så, så kom toget. Og det eneste jeg så var det, ja det var ild. Det var vel alle hjulene antagelig som var, og så smalte. Da er to tog i, tørna sammen like ved Breifoss bru, og virkningen til sammenstøyte var forferdelig. Lokomotivet vårt to kaster to meter fra hverandre til å rekke julen. Det store lukket på godstoget sto på skinnen, nattoglokomotivet ble gnust og velta.

Hei elv til å brennene olje og bensin ran nedover mot arbøten og smelta all snø. Hele området var et inferno til eld og brann. I nattoget så brøyta påstvognet seg bakover, tvers gjennom fremste sittavøgnet, der det satt 30 nordmenn. Samtidig tok alt fyr, antenn til den brennende bensinen. Og da gikk det jo ikke lenge før det begynte å brenne. Det brant jo nesten opp til Breifossbrua. Og en sviggefar han, det at de ringte til han, de skulle vel, men det gikk jo ikke an å få gjort noen ting.

Så han reiste ut. Og med dit. Og den første som kom i hus, det var det gunda. Slik huksa Gunda Kartovold Aslegard det som skjedde. Da jeg reiv opp døret, ut, og jeg så flammeren med en gang, det sto flammer rundt hele toget. Og jeg reiv opp døret og så bare det brente alle stedene bortover i snøen, nedover livet der det ble for oss. Var du ikke i fysisk skade i det hele tatt? Altså, jeg ble skadet på den måten at jeg var jo blåslått da. Det var jeg jo.

Men det som var verst, det var at det var 29 kuldegrann av februar måned. Og jeg hoppet nå ned i snøen, og jeg husker jeg skrek på han. Fordi jeg tenkte jeg får nå skriket høyere om meg, men jeg i livet, men jeg hadde noe lite håp. Når møtte du han? Ja, så gikk det noen minutter der stod i denne der. Jeg prøvde jo å komme meg over på snøen, det boblet opp den olja og brannen da.

Og da hadde jeg firkestrømper husker jeg, og jeg husker ikke overskott som var så moderne med skinnkant, og den der gikk bare til ankleren, så det stod i snøen til langt oppå leggen. Og der frøst fast husker jeg til leggen. Så gikk det et lite bel, og der dukket den opp, og jeg trodde det var den vondeste sjøen som kom mot meg. Men så roet han meg noe ned, og så sier han det restet en kor. Da var han svartbrent i ansiktet, bare ble med svart uniform i den vei trase.

Så du kjente den ikke at den ble sammen deg? Nei. Kommer dere ikke da vekk med en gang? Ja, nei, det gikk nok en tid, og han ble jo med på hjelpearbeidet, men så kom det noen folk da som fikk med, jeg legte meg nesten bare med, vet du, jeg husker ikke så det. Opp til Breifost, den med vokterboligen. Og der kom vi inn, og det var hos Bønngangen, bodde Fluto der, foreldrene til en tordag Fluto, som var gift med Orandi, som nå bor på Ål.

Og jeg husker jeg fikk legge meg bortpå en divan med teppe over meg, og Orandi trøstet meg. Det var eneste ordning. Veldig frossen og ellendig. Men sånn som jeg minnes, så synes jeg var veldig rolig når jeg tenker på hvordan hun hadde hatt det. Når jeg tenker på at hun satt i den vogna så at den kåret var oppå taket på det der illtoget som fôr forbi i den farta. Det går vel ikke annet å forstå.

Men det eneste jeg husker best var at Gunda var henne vi prøvde å ta oss litt av. Men det var jo veldig... Det kom jo tyskere. Og det jeg husker aller best var den knåsingen, for det var så kaldt. Den knåsingen da når de kom. Den var jo innom, men ingen av oss... Vi kunne jo ikke noe tysk. Og han far, han var jo for lengs gått, så... Det var ikke så mye vi hadde med de tyskerne å gjøre. Men den som da siden kom, det var Foskor og Olav Vestheim. Som da hadde tjeneste i det toget som kom vestante.

Og jeg tror faktisk at de hadde gått helt derfra. Og ned til Breifoss, og da kan du tenke deg da. Hvordan det var å komme inn i varmen. Det var første gangen jeg hilste på noen av dem, for... Vi flyttet jo ikke til Aal for en mye lengre ut av det året. Og det første Foskor sa... Dette blir jeg kul for. Og så vet du, vi måtte jo... Når det lei langt ut på nest etter dagen da. Og så vet du at vi måtte jo ned og se. Men det skulle jeg ønske at de ikke hadde gjort. For det som...

Så var det en av de... Folk da. Det var jo liksom ingenting bakfra som... Det var ingenting. Det så ut som svarte tregrubber. Så der var jeg ikke lenger. Vi sier til Breifoss ikke så mange hundre meter unna, så bor blant annet Magnus Føss, som i denne tiden var skolegutt. Det var et fryktelig smell, og etter så far skjøyte på, så var han sikker på at det var den jernbane broet, Breifoss broet, som gikk i luftet. For der hadde det gått vakter, bare til tyskere og til borgevakter.

Vi hadde en svær veranda på huset som snudde riktig mot Ulrikestaden, så vi sprang ut dit. Og da så jeg en varme flamme så høy som jamt med åskanten, og det var fryktelig til flamme, greie. Så da skjønte vi ikke hvor det var for noe. Jeg var ikke så gammel karen, så jeg skulle nå på skoledagen etter, og jeg var nå der, men ikke så mye for en skoletur. Det var før jeg skulle få se på dette der, for det andre ganget med, når han til livet skulle få se det. Litt lenger unna Breifoss bodde Ola N.

Rygg. Jeg bodde da på Hiset, en halvannen kilometer lenger aust. Jeg ble tovekt på notter, og ved tre tid tar mor varevel, for hun og en far, de hadde hørt en veldig smell. Nottoget vestover hadde nettopp passert forbi. Så tenkte jeg ikke mer over det, hva det kunne være, men så etter kort begynte det å bli en gjøssing på soveromsglasset, så jeg sto oppe og så, og da så jeg gjøssing i vest. Jeg så ikke Ulvikestaden, men den gjøssing som stod så høyt til vers.

Så var det en talebrøren, derfor han ut til at han måtte være vestover. Jeg hadde på huset sprangt vestover en kjørevegg som går gjennom garlen og vestover. Når vi kom frem til Årstedt og så bort der, så så vi med meg en gang at ved vestregn der var det to kollision. Vi så jo nattoget, det var jo overtent det meste tar det. Og det var med noe brand fremst i det andre toget. Og det var et nesten skremmende syn, virke det. Bare som en Magnusis som stod og flamma den høyt til vers.

Det var slik at der toget hadde stått sammen. Det var en stor bro som kom over til Lige, fra Sør- og Nytelve. Og det første vøgnen i tanktoget, de sprang vel lekk og ble delvis knust. Da slik at det er rann nedi bekken. Så den bekken nedover mot elve, en par hundre meter, det stod i, det brann langs med bekken da. Himmelhøyt, ned sagt. Og så avstykken nedover i åene da. For det rann vel å viere nedover. Vi reiste nok ikke bort her, vi var nok litt redde.

Men det var jo så opplyst som dagen, og det var nattig. Det var kjedende klart, og det var som sagt 8-20 grader, som en større sa. Men vi stoppet på heimsiden til åene, og tok ikke isveggen over, og stod der og så på. Og så var det det at det var så fryktelig til lukt. Røyken dreiv utover, også over dalen da. Det var en lukt som ikke glemmet det trede jeg hukset best. Mute T. Seim fra Hoorn ble også varslet om ulykka ved Breifuss, og han kom seg til ulykkesdagen ut på Mørgåssiden.

Til tross for sterkt tysk vakthald, fikk han til å gi noen unike billetdu til ulykkesdagen. Jeg hadde med et kaffereperalt, så jeg hadde det i ryggsekken. Og så stod det en tysker ved en telefonstolpe der, og så stod det en kar oppi, og helst bare reparerte på noen oppi stolpen. Og så stilte jeg meg akkurat bak tyskeren, og så fikk de ikke tre billetdu. Og da er jeg her nå. Det er greit. Prøvde aldri å ta prate fra, eller advare dere? Jeg tror det.

Tyskeren snudde seg ikke, så jeg tror ikke han så det. Ellers hadde han sikkert ikke opprettet det, men jeg tror ikke han snudde seg. Det første jeg har farvert hadde med seg i nærheten mange år etterpå, det var en Jon Føshaga, det var å komme hit på rette ræl og første, så kom en Jon Føshaga, han var vist den første som kom over årsett over gangen, bortover som vi kaller det. Men der var det allerede kommet en tysker, så han fikk en pistol i magen. Men så det klutselig slapp han noe forbi.

Og så kom en farrettig. Så de kom her, og da så jeg en dame som hekket atet deg inn i fotet ut gjennom vøgnet. Og det ville jeg ned og hjelpe henne, men det var ikke tal om å fortelle henne. Vi måtte se på henne og branne opp gløvandet. Det er uvisst hvor mange som omkom i den største ulikka som har rammet NSP. Da 24 nordmennene som satt i første vøgnet omkom alle sammen, i tillegg til en tysk kvinne og lukføreren på nattoget fra Oslo. I tillegg...

Omkomne kolletøskene som arbeidde i postvognene, slik at offisielle tallet på omkomne er om lag 30 personer. Mistanken om sabotasje kom med ei gøng. Det ble avhørt av to personeller, og granskningskommisjonen var sendt ned til NSB. Gunda Kartevald forteller. Da havna han min ned på tingstugget, nede i kjelleren der. Da var det forhør først, før det ble puttet oss inn. Var det snille forhør, eller hvordan var det? Ja, jeg ble ikke utsett for noen tortur, og ikke han heller.

Men da jeg var ganske harde, slik ellers. For jeg trodde det var sabotasje. Hvor lenge måtte du sitte der nede da? Ja, jeg husker det nesten ikke. Men jeg husker dette der, og jeg husker han ble tatt inn først og forhørt. Og da husker jeg at jeg satt etter der og ventet. Det var jo verre nesten å bli sendt inn først selv. Og jeg tenkte, hva gjør jeg da nå? Og så så jeg ikke meg til inn. Og så ble jeg tatt inn til forhør. Ja, jeg ble helt avslittet. Men jeg husker lite da.

Jeg var veldig slik sjokkstill tilstand. At jeg husker ikke alt det. Avhøret og granskningskommisjonens arbeid viste det samme. Ulykkesorsaken var bremsesikt på grunn av den ekstreme kulda. Men til tross for dette så ble både lokfører Fosgaard og furbøter Vestheim sendt til Grini som fanger, og var internert der i lang tid før de ble satt i fri.

De fungerte som gissler mot sabotasjehandlinger på jernmannsrekningen mellom Hård og Gjeilo, da tyskerne var redde for åtak her fordi heimestyrkene hadde gjort nøkkelig forsøk tidligere. Kåre Kartevold sin heroiske innsats for å stoppe toget ble straks anerkjent til NSB. Han fikk belønning til NSB under klåret etter krigen, også Kongens fortjensmedalje for innsatsen. Nå er det borte alle som har mannskap på ulykkestoget.

Gunnda Aslegard, som vi hørte tidligere i programmet og som i dag er 73 år, og som kjent var gift med Kåre Kartevold, har ikke snakket så mye om denne hendingen tidligere. Det har vært vonde minnu som har ført gjennom hele livet. Å leve med denne hendingen, Gunnda, hvordan har det vært året etterpå? Du vet, jeg har jo prøvd stasjelig i livet. Jeg har mistet mine næreste. Jeg mistet jo vennen min i 71, ulykket. Så jeg har jo prøvd sånn. Du sier hvordan det er å leve av det, men det er i morgen.

Jeg sa jo det mange ganger, slik at ting hadde ikke greit. Hvis det var noe vondt, så hadde det ikke greit. Men når det hendte noe, så må man bare prøve å greie det, leve med det. Det er jo det beste, hvis man kan greie det noenlunde, bare for seg selv og det andre. Men du vet, det er jo noe man tenker tilbake, det er jo et mareritt. Har denne hendingen plaget deg i en god del av livet, kanskje? Ja, det har nok dukket frem. Det er det første tiden, og det hender nok tid å med i dag.

Det er noe som jeg hører om, og jeg skjønner at det er noe, at to kan stoppe, det kan være noe på lina, det hender nok. Jeg synes nok ikke det er så veldig trygt og godt. I dag begynner jeg å synes at det er litt ekkelt. Jeg tror ikke han kan gløyme helt slikt. I dette programmet har du møtt Svere Reime, Ola N. Rygg, Magnus Foss, Knut Seim, Gunda Kartevold og Randi Flutu.

Stoffet til kommentarene er hentet i hovedsak fra en artikkel i Drammestiden og Buskerudblad, skrivet av Sigmund Krøvelvelle i 1975. Musikk Musikken du har hørt, den er til Øystein Seivåg og heter Silent Prayer. Bilden her er stort sett gikk til fotograf Arne Grøvo, som dagen etterpå var der nede og dokumenterte med mange, mange foto. Det finnes enda flere foto i Bygdearkivet i Holet. Før jeg slipper til gjestin, så tenkte jeg bare skulle lese rapporten i frulensmann Halvor Fagerli.

Han ble ringt opp og måtte rykke ut, sier han. Den tegningen jeg så er tegnet av han. Han kom frem. Jeg har alle vitneforklaringene her, de fikk jeg for 12 år siden, da han var lensemann. Jeg har skrevet etter ham, og de har jeg lest i årboken vår fra 2014. Jeg fant faktisk en del ekstra eksemplarer til det i dag, så hvis noen vil kjøpe den for 150, så ligger den her. Lensemann sendte rapporten til politipresidenten, som det heter den tid, i Oslo. Han skriver som følger. Mandag morgen, den 28.

desember 2008, kl 07.00, ble jeg varslet om at det var hent en togulykke et sted mellom Gjeilo og Hortastasjon. Jeg satt med det samme i forbindelse med stasjonsmesteren på Hortastasjon for å få nærmere beskjed. Han kunne opplyse at det var et persontog og et godstog som hadde kollidert ved et sted kalt Svestreim. Han opplyste videre at ulykken var stor, og at det måtte skaffes hjelp til åstedet.

Jeg varslet av lastebileiere og Hortbilselskap om at de snarest måtte innfinne seg med sine biler samt folk. Jeg reiste på rutebilen tilhørende Hortbilselskap til åstedet. Da jeg kom frem, ca. kl. 08.00, brant det enda i tankene fra godstoget. Videre var to vogner i persontoget så å si brent ned. Begge lokomotivene var totalt ødelagt. Persontoglokomotivet var godt avsporet, og det weltet over på siden etter kollisjonen.

Men godstoglokomotivet derimot var godt avspor, men sto på hjulene et stykke ut fra skinnegangen, men på banedegemet. Sammenstøtet hadde vært så voldsomt at postvognen som var koblet direkte til lokomotivet i persontoget, hadde blitt sjøvet over en etterfølgende personvogn. De personene som oppholdt seg i den nevnte personvognen er således blitt moset sammen med postvognen. En antar at samtlige personer i denne vognen ble drept, i det jeg kunne funnet lik i ruinene av denne vognen.

Personene i de øvrige personvognene med unntakelse av fem sårede og tre døde, kom uskadet fra ulykken. Godstoget bestod blant annet av ni tankvogner, av disse tankvogner var syv godt avspor, og nå hulte det bultet på hver side av jernvannlinjen. Tankenes innhold var lett solarolje, som delvis hadde fulgt jernvannlinjen og blitt anmtent. Jernvannifolk var allerede kommet til stede og begynt med opplysningen. Jeg forbød dem i middag til å røre noe med den vognen hvor de forfulgte lik.

Jeg foretok en reise til Gjeilo og etter å ha konferert med politimesteren Hønebos, reiste jeg sammen med distriktleggen og tannleggen i Ol for mulig å identifisere noen av dem. Da likene var forkullet, var det umulig å få identifisert noen av dem. Så langt lensemann Halvor Fagerli. Så?

Jeg er altså heldig at vi har tre gjester her som alle har et nært forhold til dette her som skjedde. Og Aud, kan du komme frem? Aud Jeppesen heter hun i dag. Når hun var yngre så heter hun da Aud Fosgård. Datter til Olav som førte lokket ifra vest. Aud, du var vel i utsett for det samme som de fleste av oss, som vi fikk høre så veldig mye av det der veksten. Nei, jeg var så liten. Jeg fylte to år. Jo, men det må jeg jo.

Jeg fylte to år, jeg gikk jo etter den ulykken, så jeg husker jo absolutt ingenting. Jeg har en formening om at far kom jo alltid i oktober, at plutselig så var det en mann der, og jeg går ut ifra at det var han. Men det regnes til fulgts fra den tiden. Og så gjorde vel han seg ferdig med å snakke om ting, visst i den graden han gjorde det, det vet jeg ingenting om. Og jeg vokste opp, og det var ikke noe vi snakket om.

Men det jeg bebreide meg selv er at det ikke som voksen spurte han litt ut, men det gjorde jeg altså ikke. Så det jeg har som minne, eller det jeg har hørt da, det er veldig hyggelige ting som skjedde på Grini, hvis jeg kan si at det var hyggelig. Far kom jo til Bergen fengsel først, han og Vestheim. Og så var jeg innom på Espeland, Espelandfangler, og kom til Grini.

Men når jeg var i Bergen, det er jo litt morsomt å fortelle noe som var litt artig også, så kom det inn den kvelden det hadde vært rassia i byen, så kom det inn noen menn på cella der Vestheim og far var, og det presenterte seg en til deg sammen med en prest. Han hette Agnar Nigar. Og så hørte han at det kom ifra År, og så kom han på at han hadde noe jammen via en jernbanemann fra År en gang, så kunne han ikke hukse på en heite.

Og det gjettet veldig far og Olaf Vestheim på hvem i verden det kunne være, og så til slutt så sier Vestheim, det må jo være at du det er Olaf sin. Og det var det. Og moren min var fra Bergen, og de gifta seg i 40, nei 22. september i 1940 gifta de seg i Årstad kyrkje, og der var denne Agnar Nigar prest der. Så da ble det litt stas da, at med det så er det her midt oppi alt som var vanskelig. Så føltes de åt, og de kom til grini.

Og jeg har jo tenkt på det nå hvis det er dagen etter at Knut spurte meg om jeg skulle fortelle dette her, at jeg måtte vel finne på noe som jeg kunne se frem til. Jeg visste jo ikke om krigen var slutt snart, og hvordan det skulle skje med deg. Så de fantaserte og fant på hyggelige ting som de skulle gjøre da når freden kom. Så kom altså far og Vestheim ut i oktober her, skjønt, og han kom hjem og tok opp jobben sin som lokomotivfører da.

Og en av de første fredsdagene da kjørte far et godstog fra Oslo og Vestover. Så da han kom til Gulsvik stasjon, da måtte han vente nok så lenge på et møtende tog, så fikk han se en mann som gikk opp og frem langs med toget, kikket litt på lokomotivet og gikk atendet og kom an, så han ble litt distrutt på kuen, så han så litt nøyere på denne karen da. Og det var presten Nygaard.

Han hadde sittet inne helt til freden kom, og nå fikk, ja for de hadde fantasert om det at når freden kom så skulle far kjøre tog og Nygaard skulle få være med på lokomotivet. Og det fikk han. Så det var jo utrolig at det gikk sånn. Altså moren Jensen ta med et lite poda, for det skjedde noe lenge etterpå. Jeg tror ikke far og Nygaard hadde noen kontakt, kanskje på julekortnivå, det vet jeg ikke.

Men i hvert fall så gikk det mange år, så ringte det på døra hjemme, og der stod en kar i motorsykkelkliv med hjelmen under armen. Og dette her var i 1965. Det var den 22. september. Og mannen på tropper var presten Nygaard, som kom for å gratulere mor og far med sølvbryllupsdagen. Så det var det. Fantastisk at det... Og så var det den, kanskje vi må ta det til slutt, om fisken. Ja, det tror jeg flere har.

Det var når jeg var på grini far min var en nok så hendukkar, og han hadde en eldre bror som jeg tror var dreimen og rørleggerarbeid før han begynte på teknisk skolefarmen og etter hvert på jernbaneskolen. Så han var med og hjalp, så han kunne litt rørleggerarbeid, så kanskje tyskerne spurte om det, om han også kunne det. I hvert fall hadde han sendt en villa ved Forneby eller en plass, der han skulle reparere noen greier i kjelleren. Han hadde med seg Vestheim.

Og det har vi jo hørt, at det var ikke akkurat så veldig mye fett og proteiner i den maten de fikk på grini. Der kalte jeg den suppa for bronsesuppa, hører du. Den var vist nok så tynn. Og der var det altså ei tønne med spekesil. Og da gikk jo lysten over opptuktelsen, de kunne ikke la være, de åt sil. Og da husker jeg far min sa, de åt alt. De åt bein og skinn og huve og innmåler. De var så ut... Ja, de trengte det vel veldig.

Så det var det eneste jeg husker han fortalte om det, kanskje for at vi ikke ville ete sil en gang. Kanskje det var derfor, det husker jeg ikke. Men i hvert fall var det jo sil. Men han et ikke mye sil senere, kanskje? Jeg et jo sil. Jeg liker sil. Men det var i grunn av det. Så jeg hadde ikke så mye mer å fortelle. Nei, men altså i all elendighet så kan det altså oppstå slike hyggelige ting, for å si det sånn. Og det er jo gøtt å vite. Ja, men dere. Takk skal du ha. Så har jeg besøk fra Auland.

Olav Ellingsen. Han har sin historie og forteller også han. Han var også i historie, Karl, når dette skjedde. Men i ettertid har han jo fått høre litt grann igjen. Så velkommen, Olav. Ta plass i en blå stol. Og den er rødd, den har vært i virka. Ja, jeg heter Olav Johan Ellingsen, akkurat det samme som faren min heter, og akkurat det samme som farfaren min heter. Og det var farfaren min som var lokomotivfører på Nattoget. Nattoget fra Oslo. Ja, du mistet altså da godfaren din i denne ulykken.

Og hva har du fått høyre i ettertid? Jeg fikk jo tidlig fortellinger, fordi at vi hadde jo familiealbum, og det var det først stilpyntet av folk, så var det litt hageselskap, og så kom det masse bilder med vrak av tog, av vogner utover, og dette måtte jo ha sin forklaring. Så jeg og søsteren min, vi krevde jo at vi skulle få en forklaring på hvorfor disse her stygge bildene sto inne i vår album.

Så det var jo faren min da som måtte fortelle, og det var ikke bare en gang, det var nok flere ganger at vi måtte ha dette opp igjen, for det ble jo en lang historie. For faren min, han var jo ganske tett på den ulykken, selv om han ikke var med oppi det, så var jo han telegrafist på den tida, og var på tunge den natta, og hadde da vinket klart for godstoget, og ventet jo på at han skulle få helsa på farsen senere på natta.

Så derfor så ble det litt nærhet i forhold til det som skjedde da på Breifoss, jeg visste jo ikke hva Breifoss var hen, jeg visste jo ikke hva plassen her var før et par år siden, at jeg fikk invitert av sågelaget her til å komme og se plassen, så det var jo veldig stort for meg, synes jeg. Og hvor mye fortalte far din? Faren min fortalte detaljer

Alt som gjelte bostoget med konduktøren som gikk ifra vogntoget var imponerende. Det som ble utført der, og det var kanskje det som hadde den største fokusen. Det som ikke kom særlig frem som han fortalte, og som jeg bare må referere det som han sa, det var jo at han kjente jo veldig godt Leif Boesen som var fyrbøter. Og Boesen, han overlevde. Han har jo selvfølgelig snakket med Boesen etter at dette skjedde.

Og det som Boesen da kunne fortelle, det var at på en eller annen måte så hadde de greid å observere dette toget som var imot. Så de hadde nok ikke kunnet på seg før smellet kom. Og han far sa det at ifølge Boesen så kunne han farfar også hoppe. For Boesen fikk beskjed av farfar, du får berge deg, du får hoppe, men jeg står. Så farfar var i gang med å skulle ta dampen, den nok i sekund.

Og han far mente at det som han hadde utført i stand for å hoppe, det var at han kanskje reduserte støten nok ved at han hadde greid å få ta framdriften på dampene. Men dette skjedde bare i løpet av noen få sekunder, og drukne jo i klart i den store fortellingen med den lange reisa ifra fjellet og ned. Jeg sporet han far om man kunne ordne slik at jeg kunne få snakke med Boesen, men han ville ikke at jeg skulle gjøre det, for Boesen ble veldig hardt skadet, han ble veldig medteken etter dette.

Og han gikk vel av med invalide pensjon etterpå, så dette hadde preget han voldsomt at han da hoppet. Men farfar min, Olav Ellingsen, han sto på post og ville ikke hoppe. Og beviset på at han sto på post, det har jeg med meg. Det er bestefarsklokka mi som lå på førerplass, som disse her rydemannskapene hadde funnet, og det hadde sendt til lensmannen, og dette var jo greit. Det var ikke tvil om hvem det var sin, og den lå på førerplass der han skulle ligge. Historien min, før jeg begynner.

Ja, da tror jeg det er best å stoppe dere. Hvis du ikke hadde noe ekstra, ville du si? Nei, jeg tror ikke det er noe spesielt nå, men som sagt så varierer litt på historien, for mer enn den offisielle historien. Jeg vet at han far hadde gjort et visst forsøk på å få sitt navn inn på den minnetavlen som hang på Østbanen, men det lyktes det ikke.

Det var vel ikke forsket så mye på, eller undersøkt så mye på, men jeg tror ikke Boesen ville ha noe mer snakk om dette her, slik at denne biten her nå som jeg har fortalt, den er på en måte litt, den er min historie. Ja, det var det vi gjerne ville ta til, så takk skal du ha, Olav. Tusen takk. Den siste som gjester, og som nå har et mer forhold til Ulykka, det er ikke ukjente Espen Rostrup Nackstad. Vær så god, Espen. Velkommen hit. Takk for det.

Jeg vet ikke om jeg skal si det er hyggelig å være her, alt er hyggelig å være på Gjailo, men jeg kom jo fordi dette er en ulykke jeg også har hørt om siden jeg var liten. Jeg vil ikke si at jeg hadde nært forhold til den, jeg var født i 1975, så det er jo liksom som veldig mange andre er noe man har hørt om når man har vokst opp. Men min bestemor var jo på toget fra Oslo sammen med sin mor, altså min åldremor, og hadde vært besøk til snekninger i Pøstlandet i Drammen og Oslo.

Og det jeg fikk fortalt da jeg var liten, det var jo egentlig bare veldig lite. Jeg spurte henne for så vidt i voksen alder også, hun levde jo til slutt nesten over 2000-skyfte, men hun husker jo ikke smellen, eller husker ikke smellen, men kom til seg selv sittende ute i snøen, inntil et tre, og trodde det var noen tyskere som hadde bært henne og satt henne der. Og jeg vet faktisk ikke hvilken vogn hun satt i.

Jeg har alltid hatt en følelse av at det var ikke mange som overlevde den vogna hun satt i, men jeg fikk liksom aldri, jeg er usikker på, eller jeg spurte henne aldri direkte om det da.

Men grunnen til at, så det var egentlig det jeg hadde hørt om i oppveksten, og som jeg forstod snakket litt med henne om da jeg var i 20-årene også, så tenkte jeg ikke så mye mer om dette her, men så kom denne pandemien, og så ble jeg spurt om å skrive en bok av Gyldendal, som egentlig skulle handle om pandemi, men det blir egentlig en bok om krishåndtering med ti større kriser.

Og da gikk jeg tilbake til både Josef Wallsru på Svartedøven-Venedsa på 1300-tallet, og mye annet som har skjedd i historien, som jeg enten har lært mye av i jobb, eller som jeg på en måte har hatt et mer direkte forhold til. Og da tenkte jeg at derfor bruker jeg denne historien her da, som et kapittel, en av disse ti historiene. Og da fant jeg til min store overraskelse utrolig detaljerte beskrivelser, altså fra historielaget i Hol, og skal se her på referansen.

Alt det som er sagt hittil i dette radioprogrammet, og det som er fra scenen her, det drar jeg kjensel på. Og skal vi se her. Det var da, det jeg lese mest i, var jo Hol i 100 år, historie om Hol i Hallingdal på 1900-tallet, bind 1, del 2, og det var Kåre Olav Solgjell, Hol kommune i 2000 blant annet. Nasjonalbiblioteket har jo ting om dette her. Aftenposten hadde jo også artikler på slutten av 60-tallet, 1969 blant annet.

Og det er mye interessant, og det som jeg synes er interessant, det er egentlig, du kan si nå drar det opp litt sånn heltehistoriene, de som på en måte sto i det, men det var egentlig mye av håndteringen i denne hendelsen som var skoleeksempelet på hva man bør gjøre. Både når det gjelder varsling, når det gjelder hvor tidlig man innså at her vil det skje noe, og også de forsøkene som ble gjort på å bremse toget ned på vei til Gjailo.

Så gitt at bremsen svikte som det gjorde, så er det egentlig veldig mye som jeg leser i dokumentasjonen som er egentlig et skoleeksempel i det man bør gjøre. Også arbeidet etterpå med skadde, og også dette sanitetsståget som da ble sendt opp fra Drammen for å ta skadene til Drammen sykehus. Og den delen av historien er også ganske interessant. Så det er vel det jeg kan si i denne anledningen. Ja, det er jo verdt å merke for meg at det er en slik ulykke som ingen trodde skulle skje.

Vart det såpass profesjonelt håndtert at det som du sier står som et skoleeksempel i dag også? Ja, jeg vil egentlig påstå det. Så det var egentlig det. Så det var egentlig det. Så da var jeg bare sånn, fordi da får du jo, jeg håper jeg sier, høre igjen disse navnene. Langt nede i dalen smyger et tog seg gjennom vinterkledde skoger i skjul av natten. En blanding av dyfrosset rim og snøkrystaller blåser ned fra trærne når damplokkomotivet passerer i mørket.

Med sine åtte drivhjul klarer det å holde god fart opp gjennom det meste av Handingdalen. Jernhesten har syv vogner på slep og trekker dem stødig på skinnegangen som nylig hadde

prøktes på snøen, men som likevel knapt er synlig for lokfører Olav Ellingsen. Det er natt til 28. februar 1944 i det okkuperte Norge, og tyskerne frykter allierte angrep. Derfor må alle tog kjøre uten lys. Det gjelder også Ellingsens nattog nummer 607 fra Oslo til Bergen. Bare en ødeliten lysstråle slipper ut fra hver av de to frontelyktene. De har hull på størrelse med en femhøring. Det gir ikke nok lys til å se, og knapt nok til å bli sett av folk og dyr langs skinnegangen.

I den første passasjervognen sitter en ung kvinne ved siden av sin mor. Hun er 23 år gammel og har halvlangt mørkeblåndt hår. Øynene er blå og har et grønnlig skjær som det ikke er mulig å se i den mørklagte togkupeen. Hun lar blikket hvile på vinterlandskapet utenfor mens toget passerer den islagte strandefjorden. Et fredelig teppe av snø kan så vidt skimtes bak sprette bjørketrær.

Det er vakkert der ute, syns hun, men dessverre også mørkt og kaldt med det ser også mørkt og kaldt ut med rimet som drysser fra trærne. Hun er glad hun sitter trygt inn i vognen sammen med moren. På motsatt side sitter en annen kvinne og ser på det samme snødekte landskapet i vinternatten. Hun er nesten dobbelt så gammel som 23-åringen og bærer sorg i øynene. Det er bare 12 uker siden hun fikk den sjokkerende beskjeden om broens død. Natt til 2.

desember 1943 hadde han blitt med et britisk bomberfly på toktover Berlin som krigsreporter. Flyet var på vei nordover etter endt oppdrag da det ble skutt ned over utkanten av byen. Klokken er to om natten når 23-åringen legger hodet forsiktig på mors skulder og lukker øynene. Lyden av dekomprimert luft som slår taktfast ut fra lokomotivet virker søvndysende på alle passasjerne. Utenfor er det 28 minusgrader og bekmørkt. Inne er det varmt og godt.

Den unge kvinnelige passasjervognen er ikke den eneste som fortsatt er våken denne vinternatten. Noen kilometer lenger opp i dalen sitter en telegrafist og tog ekspeditør på Gjermostasjon og forsøker å holde varmen. Rolf Daa Mikkelsen venter bare på at nattoget fra Oslo skal gjøre et kort stopp kl 02.56 så kan han gå inn igjen og varme seg mens toget fortsetter opp mot Hardangevida. Dette fjellmassivet som deler Norge i to mellom Oslo og Bergen kan være ugjestmilt sommer som vinter.

I kveld er det derimot vindstille og ingen snøføy som ser ut til å skape problemer. Det er bare å holde seg våken en stund til, så vil han høre toget komme. For den tyske okkupasjonsmakten har Hardangevidas høyfjellsbattog skapt problemer for godstrafikken gjennom de fire første krigsårene. For å holde den mest værharde strekningen på 100 kilometer åpen gjennom vinteren har det etablert syv brøtestasjoner fra Garin i vest til Haugestøl i øst.

Det andre problemet, som da vist seg enda vanskeligere å gardere seg mot, er sabotasjeaksjoner mot jernbanen. Kanskje er det årsaken til de utrivelige ryktene som går om at sittevognene på Bergenstoget der alminnelige norske civilpersoner har sine seter er plassert først i togsettene som mine sveipere i gåsøyene. Likefullt har Bergensbanen hatt utfordringer også før okkupasjonen med sine 493 kilometer jernbanelinje og 183 tunneller har livsnerven over fjellet vært krevende å holde åpen.

Bare 15 år etter at Stortinget vetok å bygge jernbanen fra scenen over fjellet fra Voss, kunne den åpnes. Den ble ansett som så viktig for Norge at Kåne Haakonden 7. kalte den vårt slektsleds storverk under åpningen i 1909. Oppe på Dagnyvida er det stjerneklart denne natten til 28. februar 1944. Et flammende nordlys danser over videne i timene etter midnatt. I godstog nr. 1428 sitter lokomotivfører Olav Fosgaard og fyrbøter Olav Vestheim og skuer utover videne og nordlyset.

De er på vei fra Bergen mot Oslo og har akkurat notert seg 29 kuldegrader på finse. Det er ikke hver natt vi kan se et så vakkert skue av nordlys over fjellet. Langt oftere møter de snøvær og vind som gjør det vanskelig å holde skinnene kjørbare. Nattens tur østover med 15 godsvogner har så langt ikke bytt på overraskelser. Tyngden av lasten er ikke noe problem for det store lokomotivet som ganske nylig har blitt flyttet fra ofotbanen til Bergensbanen.

Det er et gedigent damplokomotiv av type 39A nr. 169 med ti store drivhjul og en mektig frontplog. Nå skal denne stolte Narvik-maskinen tjene sin faste arbeidshest over Hardangevida. Så langt i kveld har den gitt dem all kraft de trenger opp til Taugevatten 1301 meter over havet før de fortsetter mot Finse og videre østover. De to lokomotiva er ikke alene.

Bak to vogner med sill som skal videre til Tyskland, ti tankvogner med solarolje og to åpne godsvogner sitter konduktør og togfører Kåre Kartevald i den aller bakerste vognen, selve bremsevognen. Han har satt med seg kjæresten Gunda som ekstra passasjer fra Voss der hele mannskapet gikk på tidligere på kvelden.

Hun skal etter planen sitte på til Aal, men først gjenstår et par stopp på Myrdal og Haugastøl før de kan ta en pause og slå en prat med telegrafist Dan Mikkelsen på Gjælvestasjon og vente på det baserende nattoget fra Oslo. Paradoxalt nok trekker den kraftige dampmaskinen et av krigens viktigste råstoffer over fjellet denne natten.

Solarolje, en type lett dieselolje, er det meste, og det meste annet av flytende brennsel kommer vanligvis inn til Oslohavn og blir derfra fordelt med tog til alle deler av landet. At et tog blir lastet med slik olje i Bergen og sendt østover over fjellet setter ryktene i gang. Noen mener det skyldes at Hitler har forlangt slagskipet Tirpitz satt i stand for å delta i jakten på alierte konvoier på vei til Arkhangelsk.

De store mengdene brennsel som trengs for å gjøre et så stort skip klart i tokt, totalt 11 000 tonn, må i så fall sendes nordover til skipets base mellom Tromsø og Hammerfest. Hvert eneste tonn teller, også det som kommer vestfra over fjellet. Ja, det var tre sider av en 13-sider lang historie som jeg ikke har lest på tre år. Jeg kan jo si da, røpe det, at denne damen som var dobbelt så gammel som min bestemor, det var jo søsteren til Nordal Grieg som døde i ulykken.

Og søsteren hennes igjen hadde jo en seans hvor hun kastet blomster fra et tog på vei over fjellet igjen etter krigen. Så det er en del sånne ting jeg har funnet ut som er litt interessante. Det er ganske mye med denne historien som forteller en del om krigen og veldig mye mer enn bare toglykken. Det var utrolig hyggelig at du kunne bruke litt av din svært dyrbare tid å komme opp til oss her i Ole Historie i dag og fortelle det du har fortalt.

Og sitter noen i salen som har et eller annet opplevelse i forhold til ulykken, så har vi mikrofon som kan surre rundt. Vi er veldig glad hvis noen kommer med historier som ikke er fortalt før, for nå dokumenterer vi også dette her som sagt. Har noen som viftet? Ja, der var det. Ja, dette blir jo en nedtur kanskje fra Espen Rostrup-Nakstad, men jeg er altså i slekt med to som omkom. Den ene var min mormor, og den andre var hennes eneste sønn.

Og det er egentlig årsaken til at jeg lever i det hele tatt, for det var meningen at familien skulle flytte tilbake til Bergen etter at min morfar var død kort tid i forveien. De kom fra Bergen, og min mormor ville gjerne tilbake dit, så hun og hennes eneste sønn var på vei tilbake til Bergen for å finne et bolig for hele familien. Min mor og hennes to søsken var tilbake i Oslo. De gikk på skole og studerte. Universitetet var

Det var nok av uventete ting som skjedde under krigen, og vi visste jo for eksempel at jernbanen var et sabotasje-mål. Likevel var ingen av oss forberedt da ulykken var et faktum. Og så har jeg skrevet litt om det vi har hørt i dag, om postvognen som var første vognen, og deretter kom siste vognen for de norske passasjerne, og om godstoget som mistet bremseeffekten, og om kartevålen som hoppet mellom vangene. Så det går jeg ikke inn på.

Men jeg hopper videre til overdelen, for det har vi jo hørt. Den første orienteringen til de pårørende om ulykken kom over radio, og alle som hadde norske slektinger og venner med i dette toget skjønte at på et under kunne ha reddet dem. Et slikt under reddet to nordmenn, og det er jo en av de tingene jeg lurer på. Det var bare en passasjervogn for norske passasjerer fra Oslo til Bergen hvert døgn. Den var svært full, og man måtte sitte oppe hele natten.

Noen hadde derfor tatt i bruk bagasjehyllene over setene for å få strukket seg ut, og min mor fortalte at to av disse passasjerene i sammenstøtet ble kastet ut av vinduet og havnet i sneen et stykke unna toget. Og disse tingene vet ikke jeg om er riktige, det var noe min mor fortalte meg. Min mors venninde Maja fortalte at hun ikke kunne glemme tyskernes brutale måte å fortelle de pårørende at de kunne komme og identifisere de døde.

De ga kort og godt beskjed om at det var kommet noen sekker med rester. Heldigvis var det en norsk lege som tok ledelsen og fikk forhindret den fortvilet søkende blant levninger. De avdøde kunne stort sett ikke identifiseres på vanlig måte. Min mor nevnte at tennene i noen grad ble sjekket med de enkeltes tannlegger. Min mormor var de sikre på at de fant, for hun var den eneste som brukte korsett. Og det er det jeg har skrevet om det. Takk for meg. Takk skal du ha. Takk.

Jeg tenker på å si at det er mange skjebnere som har ulykkeselsagt, og som har preget ikke minst barna til de som var rammet, og sikkert flere i familie og slekt. Så takk for historien din. Min bestemor mistet jo sin mor i den ulykken, og det jeg har funnet ut er at hun var en av de som var med nådemor, som da ble lagt foran Vesterheim gård. Og det var Pahle, legen, som tok henne med ut for å identifisere henne.

Og det er klart, når jeg tenker tilbake, så er det klart at dette preget jo min bestemor. Hun var 23 år gammel, ung kvinne, mistet morsinn, som hun stod veldig nær. Det er krig, og når jeg tenker tilbake, så ser jeg hvordan det har preget henne. Dels med skader, altså hun måtte til tannleggen resten av livet omtrent, og hun slo ut nesten alle tennene sine i denne ulykken. Fikk jo noen skader, men også, det er klart, det preger henne. Opplevde noe sånn i ung alder.

Så det var en ulykke vi gjerne skulle vært foruten alle sammen, tror jeg, men som skjedde. Ja. Bare flere nede her som hadde litt ekstra. Jeg ser ingenting, jeg ser bare lys. Jeg må vinke. Nei, men rett så langt. Da er det vel slik da, Espen, at det er mulig å komme frem i sånn prioritert rekkefølge? Ja, vi kan godt gjøre det. Hvis de kommer rast frem, de som har slekting som har berørt, så får de først, og så får alle andre en per familie. Så håper jeg det holder.

Sikkert så får vi ta med noen flere esker neste gang jeg kjører forbi, som du får ta ansvar for. Alt er signert i bøkene. Og det er jo på side 288 den historien står. Ja, vi skal ikke dra kvelden lenger, slik selv klokka er halv ni. Og for deg som har lyst til å kjøpe radingskarpet 2014, der alle vittnavhøret er gjengitt, så er den til salg borti den kroken der. Der har vi også årets utgave til årboka, hvis dere ikke har fått sikre dere på den.

Og så har vi da vår storsatsing i 2023, nemlig boka om støls- og fjelliv i Holo gjennom tidene. Tusen takk til alle som kom. Jeg er djupt imponert over framhøret. Håper dere har hatt en kveld som det hukser seg i stund, og at dere har lært en del. Og det siste vi skal merke oss oppi alle ellendigheten til Espen sa, denne her ulykken ble hantert på en eksemplarisk måte, og står den dag i dag som et eksempel på hvordan ulykker skal, skråstrekk, bør takles. Det er en sterk melding.

Tusen takk, ikke minst til dere tre som tok turen fra Auland og Espen fra Oslo. Takk skal du ha. Men kvelden er ung, og så er vi, så vi håper dere bruker kvelden til å prate litt videre, og ta bilder i sammenheng med noe til dere som er våre gjester, så er dere sikkert villige til det. Og skal dere handle, som sagt, der borte i kroken der. Og det neste møte i historielaget er også litt spennende, bare så dere vet det.

Da skal Uta Øyvind Skaro fra Gjeilo avsløre hans rolle i noe som heter Stay Behind, som var en hemmelig organisasjon, som skulle hjelpe til hvis det ble en ny krig. Alt han forteller er aldri fortalt før. Han har hatt munnbind, strenge regler, men nå er munnbindet løsnet, så han forteller alt han har vært med på.