Orville Bakken og Hariett Foss i Northwood

I kveld blir det Nortwood som blir hovedpersonen i programmet vårt. Vi kom altså dit, så vidt det var, i forrige program, og Nortwood, vi visste da før at det der ville vi blant annet møte Orville Bakken og Hariet Foss, to sentrale personer om når det gjeldt alt som har med Hallingdal å gjøre. I tillegg til disse to så burde selvsagt mange, mange hallinger i Nortwood-strøket, ikke minst de fra Hol, for jeg må vel si at dette området her først og fremst er holingsdominert som settlement.

Og Nortwood, det ligger da i Red River-dalen, dalen som med rette blir kallet for det norskeste norske i Amerika. I så seg akkurat eneste settlement i denne dalen så er det norsket da som dominerer, og blant annet norsket da svært mange hallinger. Og når du kjører gjennom denne dalen så er det oppsittvekkende mange norske navn på skiltet som viser til byer og tettsteder. Og her har vært kobboja, og her har vært romantikk.

From this valley they say you are leaving We shall miss your bright eyes and sweet smile For you take with you all of the sunshine That has brightened our pathway of love Then come sit by my side if you love me Do not hasten to bid me adieu Just remember the Red River Valley And the cowboy that loved you so true For a long time my darling I've waited For the sweet words you never would say Now at last all my fond hopes have vanished For they say that you're going away Then come sit by my side if you love me Do not hasten to bid me adieu Just remember the Red River Valley And the cowboy that loved you so true Som så mange andre landområder i USA så var det også for Red River-dalen sin del engelske agenter for handelskompaniet som var det første hvite i området.

De kom hit før år 1800. Red River, den som kjent nordover til Hudson-bukta, og i 1801 så ble det etablert handelspost like ved Goose River. Etter kort svarte mer og mer trafikk på elve, og de første nybyggere, de kom nok langs Goose River i 1871. De som kom og fiskte Nortwood, det var åtte norske familier som alle fra før bodde i byen Nortwood i Iowa. Med oksespann dro gåret i våren 1874 den lange vegen fra Iowa.

De ga den nye staden på Dakota-fløren også navnet Nortwood til minne om heimbyen i Iowa. De som kom, det var familien til Ole Trageton, Halvor Solheim, Lars Mørk, Iver Søndrål, Paul Søndrål og Thomas Røe, alle fra Hol, samt Nils Korsmo fra Solør og Halvor Berg fra Valdres. Dette ble altså de første nybyggere i Nortwood. Halvor Solheim var gift med Haldis Pålsdotter Ruesåten fra Hol. Han død i 1886 da han kom under hjulet på et ressemaskin.

Det aller første kvite barnet som var født så langt mot Vest, det var en Thomas Søndrål, sånn til Pål og Helga Søndrål. Etter kort så kom det også utvandrere direkte fra Hallingdal og hit, blant annet Andres Bakken fra Hyvjubakken i Høve, bestefar til Orville. Orville Bakken har hele livet vært et levende eksekon om alt som gjeldt Hallinga og spesielt Holinga i USA.

Det er vel nesten ikke tal på det de som på Hallingstømle i Amerika har fått hjelp fra Orville med å finne frem til slektinger fra Norge og Hallingdal, og hjemme har han et fyldig bibliotek og en stor samling med nekrologer som han har samlet opp gjennom tiden. Dessverre så var ikke helsa til Orville så god, men han vil gjedne ha med meg litt rundt for å vise meg noen av farmene med navn som minner om navn her hjemme, og det var nesten som å kjøre rundt i mina ingen kommune.

Her er Grøt, her er Luten, Trageton, Pukeru, Bry, Torskarle, Sagen, Tufte, Døkken, Verg, Søndråd for å nevne noe. Det var også en tur bortom Goose River og kyrkjegarden der, før vi la ut på en liten kjøretur i distriktet. Men det er ingen kyrkje her? Jo, det er her nå. Ja, men står det en modell bortpå der, kanskje? Ja, det er den som brann opp. Når var det der skjedde, da, Ukserve?

Ja, Ukserve, for de hørte den tåleslåen i så veldige nøtt at å vakne opp i så lange søver, og morges så fant de ut at kyrkje her hadde brennet opp. Og det var tålesmellen som var så veldig, så varme i tålene. Så jeg tror ikke her blir det nærmeste hol som jeg vet om gravrundene rundt her, omkring her. Luten, da. Luten levde der. Andres Luten. Og det var Halling. Han var Halling, han Andres Luten. Han hadde en bror, han bodde... ...nedi der et stykke, han. Akkurat.

Og han var pukere, han gikk forbrannet med. Og så hadde han en bror lenger øst, og der var han Olsten. William Olsten. Og her var det... Her var det Andres... Her var Torsgaard der. Fjellhandleren. Han var gift med Tragetonjentet. Å ja, der ser du skogen nedi der, der var han Kristian Puker. Så levde han der. Det er ingen bygning i artikken, der. Nei. Og her var han Torsgaard, her. Han drev med mye fjellhandling. Så jeg har liksom stelt meg nå til det der, det er plassen hans der.

Nå gikk jeg ut med et hus, det viser seg nå. Etter kort så stoppet vi bilen ved en til de viktige bygningene i Nordfjord, skulle tro, for den som er litt oppe i året, nemlig The Old Citizen House Eldresenter. Og her møter vi nettopp en etterkommerant og lutenfolk som vi nevnte på rundturen. Vi møter Alwin Olsen. Han er sånn til Gilbert Olsen, som igjen er sønn til Andres Olsen Pukeru fra Nørske Pukeru i Lio. Han reiste til Amerika i 1873 og fikk seg farm ved Nordfjord.

Sånn en Gilbert, altså far til Alwin som vi skal møte i blikket, han var gift med Helen Sagen, som var døttet til Arne Sagen fra Høve. Det var også som Alwin nevnte, tre brødre som reiste, og de tok ulike navn alle sammen i Amerika. Luten, Olsen og Pukeru. Og det var altså Alwin Olsen vi kom borti litt grann på Eldresenter. Han kom fra Iowa. Han var eneste kvite settlån til Nilsen County, som var hvit. Og det logghuset der står det, det er Kora County-skyten. Vi har vært der to-tre ganger.

Det var ingen hvit mann da han flyttet hit. Indien, mor snakket om det, bestemoren der, Indien kom rundt da. Men det var ikke noe bråk? Ingenting brøk.

Ja, det var kumpebøtt og norsk og gikk på norsk skole, og vi jobbet. Vi kunne ikke snakke engelsk når vi startet på skole, vet du. Hvorfor ikke det? Å nei, det måtte lære deg først. Og det tok det mer neste måned, så lærte jeg et år engelsk. Det var tøft, det. Ja, vi kunne ikke et engelsk ord. Det var norsk den tiden, vet du. Men var det ikke norske skoler borte her, da? Norsk skole, ja. Norsk skole? Norsk skole, ja. Vi gikk på norsk skole i mange tre vekker. Fire vekker.

Kumpemøtt på norsk skole. Det er ikke så galt i det. Men det var ikke gitt på norsk, det var engelsk. Ja, de gifter seg på norsk, det gjør ikke du. Det er mye engelsk der nå, ikke det? Her i Norge? I Norge, ja. Ja, men ikke så mye, men gifter seg på norsk endelig, da. Men taler norsk, da. Ja, mer av det. Men det er mye engelsk. Ja, det blir det i korta. Hva har du gjort med farmen, da? Selten eller leiden borte? Vi hadde ikke farm, vi bare rente farmen. Å, du rente farmen, ja. Hvor stor, da?

To kvarter. Det sykeste året hadde vi med oss, og broren min, vi farmet 11 kvarter. Det var gode år, det. Det var det det? Å, men... Ja, det ble noen penger, det der, da. Det ble penger. Og nå er jeg spent om. Men jeg kan ikke ta det med, vet du. Skal du ha spent deg på, da? Hva har jeg spent i? Ja, vi kjøpte hus, men det var ikke så mye. Du hørte om denne jøden han døde, vet du? Han ble sammen med alle penger. Så hadde han alle penger. Buried, den til. Så kom det en figur og sa at...

I can give him a check, så tok han alle penger og skrev en check og la opp. Ja, det var ikke dumt. Han var smart, da. Han var smart, det. Like one guy said here, it was Axel Moon. Yeah, he went to Norway. He came from Norway, he went back and he died out there. He made good money in potatoes. Axel said, you can't take your money with you. If I can't take it with me, he said, I'm not going. But he went, da. Vi hadde to herrer i fjor, to kvinnfolk som spilte kordinn.

Jeg var på Norge, og boy, de var gode. De kunne spille. Ja, de var gode, det er godt. Så du fikk danse litt? Du fikk danse litt, da? Nå har jeg slutta å danse. Du har slutta å danse? Jeg er for gammel. Beinet kommer slik, vet du, krok ut. Det blir jo hugget det her når jeg er ferdig. Og hadde jeg hatt noe i huet, da hadde jeg dansa. Var det han kanskje det? Jeg hadde mun skjegn. Hadde du mun skjegn der? Mun skjegn har han med i Norge. Har du? Lager du selv, da? Det er rett.

Har du drivet mye med mun skjegn, du da? Ikke mun skjegn, da. Hadde du? Nå gikk det nå, tror jeg. Nå gjorde det mange år siden. Var prentizet om, da. Nå har du sluttet på det. Det er slutt. De har prentet der borte, og så har jeg den der, og så har jeg den borte der, vet du. Ja, tre plasser. Det ble det selvfølgelig også. Det er ikke noen natt det her du drikker, du er for gammel. Ja, så langt til Alvin Olsen. Vi skal over til en institusjon i Northwood, nemlig Harriet Foss.

Denne dame der er litt av en kvervelbiten. Og det er ingen i Northwood, tror jeg, som sier nei dersom Harriet spør om noe. Hun er levendig interessert i alt som er norsk, og jo, Harriet står døra alltid oppe for alle som kommer fra Norge. Og når du kommer inn i huset, Harriet, så tror du nesten ikke dine egne øyne. Her er samlet så mye og mangt at det går ikke annet å beskrive det.

Både kjeller og løft og hus ellers er overfylt av norske bøker, figurer, klever, utklipp, fotografi, brev, buna og mye, mye, mye mer. Og Harriet er velvillig av selv og tek hjertelig imot hus. Her står det velkommen på ordfaka. God morning! Good morning! We ran into some guys down at the bowling hall. Good! Who did you run into? Noel Tufte. Oh, Noel, yeah. Come on in. Yeah, you go first. So how is the USA treating you? Very well. Very well. It's just like an adventure.

Og så var vi inn til Harriet, ja, og da var det ikke lenge før maten stod på bålet, og svallen gikk lett og ledigt. Vi fikk innimellom alt drive og litte sies for å få litt nemmere greie på alt hun samlet på. Men forbindelsen din til Hallingdal, skal vi si litt om den? Du har slekt. Ja, jeg har litte Hallingdal i meg, vet du. Nå det har jeg. Hvor mye er det? Hvor kom du hjemme ifra? De kommer ifra Hård. Også, ja, jeg hadde bestemor som var helt Halling, Hård Halling. Så det er vel det.

Hvorhenne i Hård har vi jo bakhjem, stemmer det? Ja, det er sant. Og jeg var der i 1990, og så det var en kald, forferdelig kald dag. Vi hadde slengt på oss alle klær vi kunne finne, og vi hadde gummiskor, og det regnet så forferdelig, og så var det så kaldt. Og så tenkte vi, men vi skjønner oss i all verden. Så var det folk som bo oppe her, for de hadde masse månger alle, vet du. Og da var jeg der i 1994, og da var det strålende solskin, og det var så pent oppe der.

Så det var en annen følelse jeg gikk ifra det i 1994. Du vet det, det været kan gjøre mye med menneskene når det er liksom mørkt og våt og kaldt, da blir det liksom fælt. Så det var moro å være der. Når vi har vært rundt med det her, som Kåre Olav er i, så synes jeg det er veldig tydelig at bare vi nevner her ved et foss, så åpen alle dører seg, ja. Åh, det er, nei det er bare tullet. Ja, det er det ikke. Jo da, det er bare noe du innbiler deg. Du var en veldig aktiv dame.

Åh ja, jeg er glad jeg kan høre på fore alt og frem her og der. Jeg har forbi i huet, jeg har for mange interesser, vet du. Bare stryr på, bare kjører på. Så jeg er glad jeg kan gjøre det. Rosemåling, er ikke du interessert i skjønne? Åh jo da, men det er ikke tid å gjøre det enda mer. Bare litt en gang iblant. Nei da. Du har pyntet bort i banken der, har jeg hørt. Åh ja da, gjorde det, og litt utkjerning på utse.

Jeg trodde den arkitekten fra Fargo var helt gæren da han kom og ville ha det til å gjøre dette der, men jeg prøvde da. Alt du kan gjøre er å prøve, vet du. Og så har du pyntet i kyrkje. Åh ja da, litt her og der. Så jeg er glad jeg kunne gjøre det. Når jeg sitter her i sofaen sammen med deg og ser rundt meg, så må jeg si, jeg tror ikke du finner mange slike heimer i Norge eller i USA, men det?

Nei, og så da, jeg måtte le en gang, det var en dame her, hun så ikke akkurat på det som var rundt her. Så sa hun, du må like å gå rundt med filla og pusse på dette der. Så tenkte jeg, men beskjør. Nei, jeg sa det. Ja, så finner du det, bare se det, sa jeg. Du vet, når du bare tenker på det støvende, da går det gærlig. Hæ? Ikke sant? Ja, det har ikke du så mye tid til å tenke på, kanskje heller? Jo da. Tenker du på støvet, da? Nei, jeg bare pusser på det når jeg kan, ja.

Hvis det er noe som ligger der, så får hun bare se det. Må bare glane, da. Men hvorfor har du begynt å samle alt mulig rart? Åh, det er så fint å se det.

Det er noe annet, jeg vet det. Det er noe spesielt, jeg vet det. Se der har vi Kong Olav. Vi må ha han med oss. Ja, han er med oss i flere varianter. Den ene andre kongen, det her er målri og det her er frygurer. Ja, og så er det boken om han. Ja, du har jo om alt mulig, vet du. Ja, mye rart her. Alt har en historie bakom det. Ja, men Kiefer begynte det. Hun var fytter for taket. Det har ikke jeg grepet. Å ja da, var det noe vi ville ha, så måtte vi lage det selv. Slik begynte det, vet du.

Og så her i Merlen, man røde, ser vi det. Ja, hun er jo norsk. Ja, derfor har jeg, men i sin tid også boret samtidig der og der, for det vet jeg, folk som tror det, hva det er jeg skulle til å være der. Men faren hennes var norsk. Så derfor har jeg Merlen Monroe, bare for mors skyld, jeg vet det. Må ha litt moro. Hvordan reagerer folk når det kommer inn her? Å, de tror jeg er gærne, vet du. Ja, for de sier jeg har for mye. Men du vet, jeg har det fordi jeg har det, og derfor har jeg det.

Som sikkert mange av lyttrene kjenner til, så fant Kåre Vennsås og Jan-Robert Wick i fjor, sammen med blant annet Harriet, frem til at logghuse Tømre Hus, i dette området, som det ble bestemt, skulle til Hallingdal Folkemuseum for å bli en del til Utvandringsmuseet der. Dagen før vi kom til Northwood, så var Aud Eidar Berg og Hjelpes kvinne, sammen med lokalt mannskap, i gang med å merke og rive ned logghuse og gjøre det klart for transport til Norge og Nesbyen.

Dette prosjektet hadde vekt en god del oppsikt i strøket, og lokalavisen hadde store reportasjer om flyttingen og bakgrunnen for det. Og mens vi gjorde det, så kom Channel 5, som er en del til ABC, den største TV-kanalen i USA, for å lage reportasjer om logghuse og bakgrunnen for det hele.

Det enda opp med at Kåre Ola ble en viktig deltaker på programmet med sin sågekunskap, og TV-reporteren syntes også det var såpass oppsiktsvekkende at en lokal radio fra Norge var der for å lage reportasjer om dette, at de også har med litt om det. De siste dagene hadde det også skjedd ting som gjorde at sending til Norge ble enda mer verdifull enn først tenkt. Vi kjørte de over veien der, og så sa jeg, kan vi få lov til å snette innom her litt, sa jeg.

Og de, det var ingen svar, vet du, det var akkurat som det var døvhørt. Og så da stoppet jeg her, nemme denne her værse huset, og da hoppet de mot. Det skulle si det gikk døra for sjøv, vet du, og ut gikk de. Du kan tro det var, det var moro. Det glemmer aldri, for at det der var rart. Men han som har bygd dette huset, Ole Svensen, han kom ikke hit aller først. Kom han aller først? Nei, han og de var gifte i Norge, og så da kom de her i 62, visst.

Og så da var de i Ova da, for flere år, og fant en plass som de ville bygge, og det gjorde de, og de hadde ti unger, en etter den andre, kan det skje, og så da var det nummer ti da, som ble grå, syk, og hun død bare noen få dager etterpå. Og så ungen også var død.

Så da, det var litt for mye nord av dette der, så han tok til fots og kom hit, og så hadde han en bror da, vesten for Portland, en sted, kanskje det med Lilleforks kjerka, og så var han der en stund med unga, og da vandret seg over prærien og fant dette her, og da bygde de lite jordskjeler. Og det ligger ved her da? Ja, det er borti her noen plass, det er ikke helt sikkert.

Det barnebarn sa det var nede med den der bygningen der, og det er godt å tro det kan være det, for da har de funnet noe som de tror kunne være det plassen de hadde der. Og Gro som altså døde før han Ole reiste hit, hun ble kjent i ettertid også, hodda? Ja, men du ser, hun var så god til å skrive brev og det, vet du, så alle naboer, det er i Ova, de kom til henne da, så hun måtte skrive til folk av Dombestad som var i Norge enda. Så hun var liksom uvanlig, jeg må si det.

Denne unge dama var uvanlig. Det skriver et par bøker om henne, ikke det? Ja, Ann Oddmund, Oddmund Ljone, han skriver bok om henne. Og så er det flere bøker jeg har, de ligger i byen min. Ja, det er noe som har vært The Rose. The Rose. Rose of the Valley. De kalte Dalrosen, hun var rosa i Hallingdal. Det hisser de om dette der. Og så da var det bror hennes, Gro, Ann Ola Nilsen, den yngste, som skrev bok om Gro, og så navnet på boka Dalrosen.

Men hvis det er noen som leser en boka, så er det ingenting om Gro, for den Åse som er i den boka, Åse Dalro, det er Gro. Og så er det en Pål, og det er Ola Skratteger Svensen. Svensen Skratteger, som man sier. Så det er liksom rart det. Men det skriver til bror hennes. Men kista til Ole Svensen, fortell om den. Det er det rareste jeg noen gang kommer opp i. Vet du, det var en stund du kunne finne norske kister på aksjon. Og vi kjøpte tre kister på aksjon, mannen min og jeg, vet du.

Og så da var det en dag Ann Nilsen ville gi folk til oss, så han kunne se det gammelt rosemaling de hadde. Og jeg tenkte på den og den og den, og så kom de her, og de hadde med seg det de hadde. Og så da, jeg glemte å vise frem det jeg hadde selv. Jeg har en gammel kiste som vi fikk til en tante, som var fra 1843. Glemte å vise den frem. Og så har jeg en rosemalt ballott, en Ola Bjella. Han har målet den. Og jeg glemte å vise frem den. Har du hørt noe så rart?

Og så da tenkte jeg nå, her i vår, så tenkte jeg det er så dumt. Så tok jeg den kiste inn i det andre rommet, og jeg har alle video til Norge i den der. Og så da tenkte jeg, nå må jeg finne en annen kiste, hvis jeg kan. Og har jeg det norske sangbøkene i. Så jeg får ned i kjelleren, og der fant jeg en som jeg syntes var passe, ikke for stor. Og jeg fikk den opp i rommet der, og der, siden siden, sto Ola Svensen, den eldre barn, 1862. Så tenkte jeg, nei, det kan ikke være råd, dette her.

For jeg hadde aldri blitt med om det før. Og jo, så spurte jeg Odd, da Nore var så billig om det. Jo, da sa han, det var Ola Svensen's kiste, den hadde med seg da han kom i 62. Har du hørt noe så rart? Og den kista, den kom til å komme til Hallingdalen? Å ja, det må vel være med huset, den, synes jeg. Det nytter ikke for meg å ha den der, når jeg kan komme med huset. Men ikke nok med det, i Bibelen? Ja, det er en annen ting.

Det var en dame som var i restauranten en dag, da jeg var og satt der, og så sa hun, du, jeg har noe til seg. Å, sa jeg, oi, all verden, det var da det. Og jo, det var Bibelen til Ola Svensen. Og så han har skrivet, det er så pen skriving i den. Denne bok tilhører Ola

Jensen og Gro Nilstad først står der. Og så da har han lista på alle ungene, og dødsdatoen, og den presten som dødde unga, og konfirmasjonsdagen hvis det var så gammel, og så dødsdatoen hvis de døde før han gjorde det. Og alt dette står i denne der Bibelen. Og den skal til Norge. Den skal til varmehuset. Det synes jeg er litt sånn spennende. Bibelen som Harriet her netop fortalte om, så hadde Nola Svensen, skrattekar, streket under eneste ord til Herren.

Kanskje fordi han så det som det viktigste. Og ordet der, bli mange og legg jorden under eder. Kanskje er forklaringen på at det ble 11 unga? Det var fjerde program i serien fra Amerika. Neste gang så skal vi høre litt om Ågått Råen. Vi skal høre om hvor kyrkegard, vi skal høre om når kjeringene i hetten tok saken i egne hender og ville stoppe brennevinsbruken blant karene. Og vi skal møte Jerome Berg. Så hjertelig velkommen om en viku til et nytt program fra Amerika. On the road again.

Just can't wait to get on the road again. The life I love is making music with my friends. And I can't wait to get on the road again. On the road again. Going places that I've never been. Seeing things that I may never see again. I can't wait to get on the road again. On the road again. Like a band that gets as we go down the highway. We're the best of friends. Insisting that the world keep turning our way. And our way's on the road again. Just can't wait to get on the road again.

The life I love is making music with my friends. And I can't wait to get on the road again. On the road again. Like a band that gets as we go down the highway. We're the best of friends. Insisting that the world keep turning our way. And our way's on the road again. Just can't wait to get on the road again. The life I love is making music with my friends. And I can't wait to get on the road again. And I can't wait to get on the road again.